De fleste barnehagene i Italia og Reggio Emilia ble etter 2. verdenskrig drevet i privat regi, de fleste av den katolske kirken. I Reggio Emilia begynte kommunen å overta barnehagedriften i 1963. Etter hvert så en at barnehagene var en viktig del av barns utdanning og begynte systematisk med å legge grunnlaget for dagens Reggio-filosofi. Grunnleggeren var barnepsykologen og pedagogen Loris Malaguzzi, barnehageleder i Reggio fra slutten av 60-tallet og fram til 90-tallet.

Den grunnleggende filosofien er at barn lærer gjennom å konstruere sin egen kunnskap i samhandling med andre barn, omgivelsene sine, og kompetente, nysgjerrige voksne. Barnet har alle muligheter for utvikling boende i seg. Pedagogens rolle er å legge til rette for mest mulig utvikling, la barnet få mulighet til å utforske og tolke omgivelsene.

Det er viktig å holde barnets spørsmål, hypoteser og teorier levende, samtidig som man studerer måten barnet leter etter svar og skaper mening i verden på. Et verktøy i denne sammenheng er pedagogisk dokumentasjon. Dokumentasjon bidrar til å synliggjøre arbeidet til barna og den pedagogiske praksisen.

Gjennom pedagogisk dokumentasjon har vi mulighet til å se barnet på nytt – om og om igjen – og vi gjør oss synlige for oss selv
– Hillevi Lenz Taguchi

I barnehagene i Reggio Emilia jobber barna med ulike prosjekter. Dette er en arbeidsmåte der den overordnede pedagogiske tanken er å la barnas ideer, interesser, tanker og nysgjerrighet vise vei for læring. Fremdriften i prosjektet blir til i en vekselvirkning mellom barnets spor og den voksnes blikk for barnet.

Det man hører glemmer man, det man ser husker man,  det man gjør forstår man
– Loris Malaguzzi

Arbeidet i Reggio Emilia er ikke noe en kan kopiere og ta over, men man kan inspireres av grunntanken og filosofien, og utvikle den i sin egen sammenheng og ut fra egne forutsetninger.